Maria Brinch


I'm out of here I go again



Elephant Kunsthall, Lillehammer


Utstillingsperiode: 04.09.2021 – 03.10.21


Åpning: Lørdag, 04.09.2021, kl. 13:00-15:00.


Øvrige åpningstider: lørdager 12-16



I utstillingen I'm out of here I go again viser Maria Brinch nye veggtepper og skulptur i smijern og furu.


Maria Brinch (f. 1984) bor og arbeider i Oslo. Hennes snart 103-år gamle farmor Marit bor på Lillehammer, og oppsummerer en sommer med hva som skal komme –

«høsten betar alltid, for den kaster lange skygger».



Å gå betatt fremover, å tråkke inn i en ny sesong av lange skygger. Her er det solid ding-dong, jeg drar herfra går det kun oppover, det er syklus og baby og død og virus og militærkupp og moden frukt på trærne.


Det er sol og måne og ømme prioriteringer, det er innbilt konsentrasjon, akser av solglimt og skygge og ressurser og en cd-spiller i en fuktig kjeller. Det er prøver og lekser og grøt i bløt og savn, slalåm og regnbueluer, det er Alan Watts og Alf Lundeby, det er Kitty Kielland og Sara Danius, Nathalie og Aung Myint, Martha og Synne og Per, det er laftet mathus på et utendørs museum, det er rent og det er veldig langt borte alt sammen.


Det er ha-begjæret en mellomlanding, jeg kjøper elefanter støpt i porøs sand i et land jeg ikke kjenner, jeg går i fjellet og hører kobraslanger, ser vevde husvegger av bambus, et barn med øks, jeg viser frem solkrem for første gang, det er digital oppsamling av levd liv, jeg tar med barna, men kan stikke hjem.


Det er forbilder og gode lukter av olje og furu, det er smedens gård, en tredimensjonal globus med havets knudrete dype bunn, høye fjell er lave, det er å stilne bekken med en rolig hånd, det er materiell funksjon med emosjonell dimensjon, lun potetstappe fra ovnen, det er tid for utvikling.


Jeg ser klassiske prydtekstiler, jeg borrer dypere, det er klesvask på biler og dekorative smijernsporter til territorial bruk. Jeg ser blader som vinker for å fortelle at det blåser. Romvesener som sier at himmelen er blå. Gamle t-skjorter blir til vaskekluter, en rød mann og en grønn mann. Det er en sang om en solsikke, en film om en gris, en revy om en mamma og direkte radio på tv. Det er den gang da, hver gang når jeg ser en fødeavdeling ved en kirkegård. 


Det er atlas på veggtepper, blekk og maling og en i sum spektakulær vakker verden, det er atlas og titan, det er ferskensteinen som savner sitt fruktkjøtt.

Det er for små sko. Det er måker og koner og kelnere og tenner. Solbriller som hårbøyle. Smykker av sølv. Klatten og diagrammet. Alt av interesse. En tydelig portal i rødt. Uforbeholden og kjærlig kjærlighet.

Et atlas på smijern og furu, dette er et atlas på furu og jern.